KvindØl Bryggeri

Godt øl fra Kvinesdal

 

xxxx

DTAILS

 

 

 

xxxx

DTAILS

 

xxxx

DTAILS

Ølets historie i Norge

 

 

Det har vært brygget øl i Norden siden cirka 1500 f. Kr. Altså i om lag 2500 år før kristendommen ble innført i Norge.

I Norden trodde folk at kornet var gitt av den norrøne guden Odin og at han ble blidgjort når kornet ble brukt. De trodde også at det var han som hadde lært menneskene å brygge. Man måtte derfor drikke øl i alle sammenhenger der en ønsket gudenes gunst, blant annet fødsel (barnsøl), død (gravøl) og bryllup. Det ble dermed mange drikkegilder, og øl ble regnet som et kontaktmedium for å nå gudenes gunst.

 

Videreførte skikken

Da Norge ble kristnet så overtok kirken denne tradisjonen. Det fortelles at Olav Tryggvason drømte at St. Martin – skytshelgen for bordets gleder – kom til ham og bad ham holde fast på de gamle ølskikkene.

Alle viktige merkedager ble derfor gjort om til kristne feiringer.

Midtsommerblotet ble gjort om til St. Hans-feiring. Alt som hadde med vår og livgivende krefter å gjøre, ble lagt til påske. Og da grøden hadde kommet i hus på høsten, ble det høsttakkefest.

Og i alle disse sammenhenger var ølet svært viktig.

 

Lovfestet brygging

Til hver jul skulle man lage så mye malt på hver gård som mannen og kona veide til sammen. Det var egne kontrollører som passet på at dette ble gjort. En kontrollør kunne oppsøke opptil tre gårder på en dag, og på den siste gården hadde han rett til å få overnatting. Det han kontrollerte, var om ølet var sterkt og godt. Det skulle velsignes julenatt til ære for Krist og jomfru Maria.

Alt dette står nedfelt i Gulatingsloven (Gulatingets område var Vestlandet og den ble opprettet cirka år 850 e. kr og varte til cirka 1275 da den ble erstattet av Magnus Lagabøtes landslov.)

Alle gårder måtte brygge. Straffen for ikke å brygge var 3 øre pr. år (ei ku kostet 6 øre). Etter tre år uten brygging ble gården solgt og verdiene delt mellom lensmann og biskop, og gårdeier ble landsforvist.

 

Ærefrykt

Videre måtte alle som ble innbudt til drikkegilde møte. Hvis ikke ble en straffet. Eneste unntak var at man var hos presten og hadde skriftemål og nattverd.

Prestene skulle også drikke øl, og dersom folk ikke ble fulle, var det et tegn på at det ikke var sterkt nok. Det brakte skam over bonden. Da sa de at ølet kunne være forbannet eller forhekset. Og hvis presten ikke var med, så var det noe som var galt.

Det var altså en religiøs ærefrykt over det å være beruset. Gulatingsloven opererer også med begrepet ølførhet: Ingen kan erklæres umyndig så lenge han har sitt vett, er ølfør!

 

Kirkeøl

Øl ble nært knyttet til religionsutøvelsen. Man mente at det var kun når en hadde hatt en del øl at en kunne få kontakt med Gud. Derfor ble det ofte servert øl ved gudstjenestene – det ble kalt kirkeøl.

På slutten av 1700-tallet, da pietismen og avholdsbevegelsen ble sterk, så ble dette omdøpt til kirkekaffe, men det var kirkeøl noen steder her i landet helt fram til mellomkrigstiden.

Folk stolte ikke på presten i middelalderen før de hadde vært sammen med ham full. Som dere kjenner til, viser ofte folk sitt sanne jeg først når de har inntatt en del alkohol.